Those days were the best days of my life...

Vaar siste kveld i Cochabamba. I Taxi for vi dro til bussterminalen.
Mikaela, Dumbo og meg i La Paz.
Treneren paa Aurora motte vi utenfor Cesars Plaza siste kvelden. Loyen mann.
Siste maaltid paa Brazilian Coffee


Mikaela, Carina, Kjerstin og Anna

Noen av jentene fra Evangelina. Dette er fra da vi var i Taquiñaparken med Boliviafamilien.
Dans med jentene fra Evangelina.
Jeg og Luciana, en av Siw sine jenter.
Carla som jobber paa Corazon Grande, Oyvind, Siw og Frode.
Dans paa Corazon Grande.
Guttene paa Oscar Ahlm. Her fikk guttene paa Oscar Ahlm gaver fra en av de norske fadderne.

Frelsen mot Boliviafamilien =)
Herlige gutter med nye sko!
Majora Vargas, som er Majora paa Evangelina Booth. Hun er virkelig ikke saa slem som hun kan se ut som...
Faddere med jenter fra Evangelina.
Oyvind, Gloria og Evangelina jenter.
I jungelen i Chapare. Meg, Anna, Kjerstin og Mikaela.
Paa fotballtrening mens vi venter paa sjefen som skal gi oss gratis billetter til barnehjemmet.
Klesvaks paa takterrassen.

Vask av leilighet.

Marita har blitt forelsket... I Bolivia, i Cochabamba, i Evangelina Booth og alle jentene der, i Boliviafamilien, til og med i spanskundervisningen...og naa savner hun alt saa fryktelig mye!

Tiden har gaatt så altfor fort. Jeg har satt pris på hvert minutt her, med jentene på Evangelina, i varmen, med nye venner, med spanskundervisning... selv om noe av dette til tider har vaert litt frustrerende og vanskelig.

Det har vært veldig spennende å få lov til å bo i Bolivia en liten stund.
Det aller meste er veldig fremmed. Det er alltid mye folk ute i gatene, folk sitter i veikanten og tigger, selger fra boder og går med barn eller store pakker på ryggen. Om morgenene (og midt paa dagen og forsaavidt) kan man se folk som ligger og sover paa gatene. Noen ganger smaa barn, mange limsniffere. Den ene morgenen saa vi en gutt som laa paa fortauet med beina ute i veikanten. Han var sikkert ikke mer enn 12 aar.
Hunder er det også over alt. Mange løshunder. Vi har også hatt en vakthund der vi bor. En skikkelig stygg bikkje som heter Baloo. Det tok mange uker før vi turde å låse oss inn porten selv uten å ringe på til eieren. De første gangene hadde vi med mat til han som vi kastet før vi løp opp og låste oss inn. Spenning i hverdagen!

Det har vært en utfordring å lære et helt nytt språk også. Krevende, men interessant og veldig kjekt når en kjenner at en faktisk gjor framgang. Spansklaererne er kjempeinteressante. De har laert oss mye spansk, men ogsaa om Boliviansk kultur, fotball og om hvordan vi f.eks skal overleve i leiligheten.
Det er nemlig ikke bare-bare aa leie en leilighet i en litt gammel bygning.
Vi har hatt litt av hvert aa stri med her. Stot i dusjen, en do som ikke skyller ned, lyspaerer som eksploderer, spokelser i skapet (det har vaert saa mye lyd fra de ovenfra at vi faktisk lurte paa om det var spokelser i skaept en stund) og masse insekter som invaderer leiligheten paa kveldstid. Spansklaereren min overbeviste meg faktisk om at jeg kunne ha vaert dod naa, etter et forsok paa aa skifte en lyspaere.
Jeg stod paa en stol og skiftet paere mens Anna stod nedenfor. Akkurat i det jeg hadde skrudd i paera, slo Anna paa lyset. Et smell, et blink, et knus og helt morkt i leiligheten!
Muy peligroso!

Selv om dagene på Evangelina Booth er preget av rutiner og mye lekselesing, noe som gjør at dagene blir veldig ensformige og lange, er det likevel jentene her jeg savner mest.
Aa fole seg saa verdsatt som jeg har gjort de timene jeg har tilbragt der, er det ikke alle som faar oppleve.
Hver dag, kom jentene løpende mot oss, smilte og klemte oss. ”Kan du sitte ved mitt bord i dag?” var det forste sporsmaalet hver dag.
Aldri før har jeg fått så mange komplimenter og så mange fine brev og lapper, som jeg har fått av jentene på Evangelina Booth. Vi har lært hverandre leker og sanger, engelsk og spansk.
Sant nok er jentene noen luringer også mange ganger. Mye lekeslossing, riving i hår og knuffing, som søsken flest. Med oss kan de også være noen skikkelige luringer, og det er ikke alltid de er like ærlige når vi spør om leksene er gjort eller om tennene er pusset...
Jeg har så mye jeg kan skrive om jentene på Evangelina, om Majora, om alt som foregaar der, og alle inntrykkene jeg har fått. Men det vil ikke gjore like store inntrykk på de som leser mine tanker om alt dette. Aa vaere på Evangelina noen uker, gjør noe med deg. Jentene her har foreldre som lever av å selge narkotika, noen sitter i fengsel, noen har blitt forlatt da de var små og kjenner ikke sine foreldre. Mange av familiene har flyttet til Spania, og barna er igjen alene i Bolivia. Mens noen av disse jentene har det forsåvidt greit og får besøke familiene sine to helger i mnd.

En dag fikk jeg et brev av en av jentene. Det var omtrent slik:

”Til Tia Marita,
Jeg er glad i deg. Du er veldig god mot alle og jeg er veldig glad i deg som i min mamma. Men min mamma sitter i fengsel og som min mamma er du. Og jeg er veldig glad i deg, tia Marita.”

Siste kvelden vaar her var helt forferdelig. Vi hadde egentlig sagt farvel tidligere paa dagen, men vi skulle innom med noen fotoalbum som vi hadde laget til jentene. Det begynte med en varm velkomst som alltid, kyss og klemmer. Mange sporsmaal om hvorfor vi maatte dra. Saa begynte den ene jenta etter den andre aa graate. Denne gangen nyttet det ikke aa troste og vi maatte gaa ut porten med 20 graatende jenter bak oss...
Det var et hardt oyeblikk...
Vi har selvfolgelig lovet aa komme snart igjen og aa skrive mye brev.

Jeg savner ogsaa livet vaart i leiligheten. Anna, Kjerstin og jeg. Vi tre har hatt mye goy sammen, laget mat (stort sett supper og havregrot), vasket opp i sene nattetimer, vasket klaer, tur paa takterrassen solskinn og maaneskinn, filmkvelder i dobbeltsenga, vask av leilighet, og ikke minst gode samtaler.

Reisen med Boliviafamilien maa ogsaa nevnes. Den er uforglemmelig. En gjeng med herlige nordmenn paa tur, men noe helt annet enn slike turistgruppeturer som vi opplever naa. Jeg har sett en del grupper med hvite paa tur i Bolivia og tenkt ”Off, for et pes aa reise i en slik gruppe”. Saa har jeg ledd for meg selv og tenkt at det var jo akkurat det vi gjorde, men det var helt supert!
Det var en helt annen type tur. Besok paa barnehjem og dagsenter, mote med fadderbarn og mange gode opplevelser i mange deler av Bolivia. Hver dag var interessant og tiden gikk altfor raskt ogsaa da.

Kunne onske tiden i Bolivia varte mye lenger. Naa har vi dratt derfra, men vi sitter igjen med mange gode minner. Bare gode minner vil jeg paastaa. Jeg lengter og savner...
But ”I guess nothing can last forever...”.