aprecio la vida

Hva skjedde i 2011?

2011-12-18T04:30:00.000-08:00

Jeg ble kjedelig. Jeg sluttet å reise og ble heltidsstudent. Jeg flyttet til feil side av landet, hvor sommeren skulle være varmere og vinteren kaldere. Til nå har ikke været vært så helt ulikt vestlandsvær, så jeg føler meg lurt…

Jeg flyttet til landet, til Ås i Akershus og begynte på master i internasjonale utviklingsstudier på Universitetet for miljø- og biovitenskap (gamle landbrukshøgskole).

Jeg hører til det instituttet som heter Noragric. På mitt studiet var vi 39 stykker som begynte i høst, med 18 nasjonaliteter.
Heldigvis er jeg så heldig å ha en så snill og god familie som kom for å hjelpe meg med flytting etter at jeg hadde bodd første uka på sovesal. Det er mangel på boliger for studenter på Ås og første uke var det flere som måtte bo på sovesal og i telt. Jeg søkte om studenthybel, men fikk aldri innvilget dette før jeg begynte å lete etter leilighet på egen hånd. Jeg endte opp med å kjøpe (med god hjelp fra mor og far) en hybel på 20 kvadrat i et borettslag. Her er Bergitte, mor og jeg på tur på Campus.
På tunet på Campus
Andedammen
Etter en lang dag på ikea, bygget, ryddet og vasket vi langt inn i de sene timer.

20 kvadratmeter er ikke stor plass for 4 stykker å bevege seg, bygge møbler og rydde på.
Vi klarte å skvise oss inn for natten. Vi sov ikke så verst heller J
Trøtte søstre etter en lang dag med innflytting.

Frokosten ble en stående buffét.

Livet på Ås er spesielt… Kort sagt, så er det som å gå på en Harry Potter-skole (på grunn av de gamle bygningene), hvor miljøet er som på en amerikansk high school. Det er et veldig rikt foreningsliv, men for å være en del av et kor, orkester eller andre frimurer-aktige klubber som man ikke helt vet hva gjør eller står for, må man først søke seg inn med en skriftlig søknad, før man er med på et evt. opptak (i kor etc.) og etterpå et sosialt opptak. Jeg har valgt og velge mine egne venner og er godt fornøyd med det J

Her er UMBs stolthet, Tuntreet. Studentavisa er også oppkalt etter dette. Dagen da bildet ble tatt var det besøk av munker på campus, som satte litt farge på Campus...
Rettferdig handel - bua
Foreninger for alle og enhver!
Kapellet på Campus.

Den eldste foreningen på UMB heter hankattene. De har en egen etasje i den ene studentboligen hvor de har nachspiel hver onsdag og hver fredag. Mange studenter kommer temmelig trøtte i trynet på forelesningene på torsdagen.

Ved enhver passende anledning kler hankattene seg i stripete rød og hvit pyjamas med sløyfe i halsen. Øverste etasje i studentboligen er malt i røde og hvite striper, og gardinene er skiftet ut med tilsvarende. Det er temmelig fånyttes å melde inn klager til SiÅS bolig på hankattene...
I begynnelsen av semesteret var vi med på immatrikulering, en særdeles interessant seremoni for alle nye studenter ved universitetet hvor hvert enkelt navn (!) på alle nye studenter ble lest opp, alle kom frem og fikk ta rektor i hånden og fikk tildelt et opptaksbevis. Rektorene for alle fakultetene var kledd i lange Harry Potter-lignende kapper...

Meg og skjønne Nina, den første og beste jeg møtte på Ås.
Martin, pimped for immatrikuleringen.

Noen av mine klassekamerater klare for immatrikulering.
Etter seremonien fikk vi veldig god mat da J

Joakim, Martin og Daisuke klar for en lang seremoni!

Litt sightseeing i hovedstaden
Men hva skal det bli av oss, egentlig...?
I begynnelsen av semesteret dro vi på studietur helt til hovedstaden (29 min med tog) for å se litt av Oslos utvikling. Vi vandret langs Akerselva. Det var en veldig fin tur, men ikke minst en fin anledning til å bli bedre kjent med noen av klassekameratene. Langs elva fikk jeg øye på et strikketre.
Martin, meg, Nina, Daisuke og Joakim.

Jeg elsker disse studentboligene! Noen som har skjønt at det ikke er farlig å bruka litt farger!
Eneste sted å gå ut i Ås er på studentsamfunnet. Her arrangeres ulike temafester og konserter og mange av foreningene har samlingene sine her. Elise kom på besøk til meg en helg og vi gikk på Hawaii fest.
Joakim, Martin, Francesca, Elise gjemt baki der og Daisuke.
Pizzakveld hos meg J

Når 5 stykker møtes på 20 kvadratmeter for å lage pizza sammen, må vi ta i bruk de flater vi finner for å lage maten.

Kvelden endte med allsang J

Da jeg bestemte meg for å flytte til Ås, som jeg skjønte at var nokså langt fra allfarvei, trodde jeg ikke at jeg ville få så mange gjester dette året. Der tok jeg feil! Jeg må være en av verdens heldigste som har fått så mye besøk som jeg har hatt. Kristine og Kenneth kom for å besøke meg og Elise en helg. Det ble en natt i Ås, en dag med shopping i Sverige, og en kveld og natt hos Elise i Oslo.
Elise på hennes kjøkken på Kringsjå
Frokost hos Elise
Skjønneste Annki kom også en tur helt fra Bergen. Vi fikk en herlig helg sammen med mye avslapping, god mat og shopping i Vestby og Oslo.

Dette var litt fra livet mitt i 2011. Ingen lange turer, ingen spennende nyheter, men mange lærdommer.

Nå har jeg vært hjemme på juleferie. Den ble fylt med tid sammen med venner og familien, mye jobbing, god mat, god mat og gode minner til å leve videre på. Herligheten har tatt slutt og jeg vender nesen igjen mot Ås for å fortsette studiene. 2012 ser ut til å bli et noe mer interessant år, da jeg etter sommeren kan se fram til å delta på feltkurs i India eller Tanzania. J

Bolivia 2010 - bare minner

2010-11-21T12:05:00.000-08:00

Nå har jeg i virkeligheten vært hjemme i tre uker, men bloggen er ikke kommet lenger enn til åpningen av barnehjemmet i Potosi for over en måned siden. Grunnen til dette, bortsett fra at ting har vært travelt etter at jeg kom hjem, og at jeg har hatt to eksamener, er egentlig blogger.com sin skyld. Jeg har ikke fått lastet opp bilder på bloggen før nå. Så endelig avsluttes Boliviaturen 2010, selv om jeg kunne ønske den aldri tok slutt...

Etter at jeg hadde fulgt far, Bergitte og Trine til flyplassen i Sucre og tatt farvel, dro jeg ned til dagsenteret Batallon Colorados hvor jeg møtte de andre fra BFN-gruppa og fikk møte noen herlige unger som virkelig hadde forberedt seg på å få besøk.

Ungene sto oppstilt langs hele inngangspartiet. De hadde satt opp benker foran seg med matvarer og hver gruppe med barn presenterte et av områdene i Bolivia.
Klesdraktene de hadde på seg presenterte også dette området.
Noe av maten fikk vi smake på.
Det var tydelig at barna hadde lagt ned tid i denne velkomsten og dette var noe nytt som vi ikke hadde sett på noe annet senter.

Mange foreldre møter også opp når det kommer besøk fra Norge. Greia som henger bak på veggen er en hatt som brukes i en Boliviansk folkedans.
Et siste knips i Sucre, fra taxien på vei til flyplassen. Fascinerende lite hus!

Fra Sucre dro vi til Santa Cruz som ligger i Bolivias lavland. Her er en annen kultur og byen er noe helt annet enn det meste av Bolivia. Her er rene og brede gater, store butikker og kjeder, "hvite" mennesker og SUV-er. Selv om vi ikke ser så mye til det midt i sentrum, er også forskjellene store i denne digre byen og de uheldigste og fattigste finnes litt utenfor byen. Dagsenteret Primero de Mayo er det eneste senteret som BFN støtter i dette området.
Her har også jeg mitt fadderbarn og jeg hadde gledet meg spesielt til denne dagen og til å få møte henne. Hun var dessverre ikke her denne dagen fordi hun hadde en eksamen på skolen...
...men hun kom til hotellet og møtte meg! Sammen med ofiiseren på senteret tok de den lange veien til hotellet. Milena var like skjønn som jeg husket. Hun er 14 år, sjenert, skoleflink og ønsker å bli advokat. Hun har 7 søsken og familien bor i et trangt jordhus i utkanten av byen.
Vi gikk en tur på subway som lå nært til hotellet hvor hun fikk en sandwich og is. En herlig og takknemlig jente som avsluttet møtet vårt ved å spørre "Når kommer du igjen?".
Jeg håper det blir snart...

På dagsenteret Nueva Vida i Santa Cruz har BFN fadderskap for disse barna som er de yngste på senteret. De eldre barna hadde en danseoppvisning for oss.
Det blir som regel litt tid til å snakke og leke med barna også. Noen ganger må de voksne leke og få vist sine kunster også... Den siste uka reiste vi mye. Etter et kort opphold i Santa Cruz dro i med et knøttefly til Trinidad. Trinidad ligger også i lavlandet.

Etter besøk på en biffrestaurant.
Gloria, Rune, Claudia, Elise og meg.
Sjekk ut sjåføren i denne taxien!! Utenom sveisen selvfølgelig så mangler han et bilsete! Han satt bare på en bitteliten trekasse, en krakk! Han sa det var fordi han hadde problemer med nyrene og at det ble for varmt da han hadde et bilsete.
Claudia, meg og Gloria. Klar for jungeltur!
Det ble en lang dag i jungelen. Vi reiste med båt opp langs en av elvene i amazonas. Ved et av stoppene traff vi på disse to. En jeger med sitt bytte. Det er ikke lov til å ta livet av krokodiller, men mannen hevdet at den befant seg på hans private eiendom. Vi ble lovet at vi skulle få smake på kjøttet...
Lunsjbaren... Legg merke til hvordan Boliviafamiliens PR-sjef setter fra seg kameraet...:P
Doing it the jungle way...
Mette av krokodille...
Etterlunsj-lur.
De to fremste båtene var våre. Båten bak passerer forbi.
Her hadde vi reist langt i disse båtene og endelig kommet oss frem til den store elven for å se på rosa delfiner. De er ikke egentlig rosa, det er bare et reklametriks i brosjyrene, de er grå med et skimt av rosaskjær dersom det er sollys. Men elvedelfinene er noe annerledes enn den flipper som vi kjenner. De er vanskelige å få øye på og ganske umulige å få bilder av. De er kjapt oppe ved overflaten før de dukker under igjen.
Etter en lang dag på elven stoppet vi ved samme lunsjsted. Her skulle vi overnatte. I telt. Jeg skal være helt ærlig å si at det var en stor skuffelse. Vi hadde sett for oss litt boliviaindianertelt, men teltene vi fikk var noe kjipe ikeatelt som ikke tålte så mye som de burde... Det ble nemlig litt kjedelig vær utover natten og de fleste våknet opp i søleputter. Det er som kjent ganske varmt i en jungel, men denne morgenen var faktisk ganske kald og gufsen og det var mangel på tørre og varme klær. For en herlig og blid gjeng likevel! :) Hotel Reina de Enin. Denne båten har jeg vært på før, i 2008. Angrer litt på at jeg ikke tok flere bilder av båten innvendig. Den er råflott! Etter en lang natt og noen iskalde timer i pøsregn i en motorbåt uten tak, ankom vi det flytende hotellet. Jeg er ikke noe luksusdyr, men dette var et av de beste øyeblikkene. Vi fikk låne lugarene på båten til å dusje i varmt vann og kle på oss tørre klær. Vi fikk ordentlig god lunsj og mens båten tok oss ned elven tilbake mot Trinidad, fikk vi blundet i hengekøyene på øverste dekk :)

Nå er Bolivia 2010 historie. En god historie og mange gode minner å holde oss varme på gjennom den kalde, mørke, triste vinteren i Norge... Jeg er glad i Norge og setter mer og mer pris på at dette er mitt hjemland. Men tankene går ofte til de mange stedene jeg har vært og til gode minner. Veldig ofte er dette til Bolivia.

Med et farvel til Boliviaturen og snart til hele 2010, vil jeg opplyse om Elise sin blogg: http://eliseoksendal.blogspot.com/. Hun er nå i Potosi og holder et øye med Casa Himmelbjerget. :)

Åpning av nytt barnehjem i Potosi

2010-10-20T16:15:00.000-07:00

Endelig var dagen her som jeg har lengtet etter...
I januar 2007 var Linn og jeg på jorden-rundt tur. Vi besøkte Bolivia fordi vi hadde gått på Forus videregående skole som hvert år har innsamlingsaksjon til Boliviafamilien. Sammen med Gerd Dahlin, en svensk frelsesoffisær, besøkte vi Viacha, guttehjemmet på Altiplano. Her ble vi godt mottatt av glade gutter og offisærer. Etter lunsj kom kapteinen med det mest frimodige spørsmålet jeg noen gang har fått: om vi to kunne samle inn penger til bygging av et nytt barnehjem i La Paz distriktet...
Jeg ble litt sjokkert, men vi kunne ikke helt legge tanken fra oss.
Tilbake i La Paz sendte vi mail til BFN om dette var et prosjekt de hadde hørt noe om, og om det var aktuelt. Det tok dem en time å svare at "sammen skal vi bygge et nytt barnehjem".

Det har gått mer enn tre år siden denne dagen og mye har skjedd på disse årene.
Vi har hatt mange venner og familie i ryggen som har støttet dette prosjektet. Forus vgs og Zoom-in ungdommene i Fredheim Arena skal ha en veldig stor takk for store beløper til prosjektet. Diverse bedrifter og enkeltpersoner har også bidratt med store beløper. Venner og kjente har meldt seg som faddere til barna på hjemmet. Ord i denne bloggen vil ikke dekke min takknemlighet og vil heller aldri kunne uttrykke takknemligheten til de 48 barna som får et nytt liv på Casa Himmelbjerget.

Planen var at hjemmet skulle være ferdig til den 16. oktober i år, da vi skulle ha åpningsfest. Jeg visste at det var langt i fra ferdig. Det er ikke alltid ting går som planlagt i Bolivia og det har vært mange faktorer som har spilt inn og som har utsatt arbeidet; veiblokkader i Potosi, en heftig regntid, mangel på arbeidskraft etc.

Jeg hadde få forventninger da jeg kom her denne dagen, og jeg ble positivt overrasket :)
Major Eliseo Flores, sjef for La Paz divisjonen, og Major Gerd Dahlin utenfor porten til barnehjemmet.
Har hadde frelsesarmeens orkester stilt opp og spilte da vi kom.
Jeg fikk æren av å klippe snoren inn til tomta.
Området som barnehjemmet ligger i heter Villa Canteria, et fattig strøk.
Det eneste bygget som var ferdig, var huset der barna skal bo. Bygget med spisesal og kjøkken har en del igjen, men alt kjøkkenutstyr er innkjøpt og de har et midlertidig kjøkken med spisesal i dette bygget.
BFN faddere og venner.

Den nye Majora kom fra Cochabamba til Potosi og skal bo her sammen med ungene. Hun var rørt til tårer.
Tio Arve med en av jentene fra dagsenteret, Maria Christina.
De ni første barna flyttet inn denne dagen. De overrasket oss med en Tinkudans.
Bergitte fikk seg en liten venn i Villa Canteria.
Korsang
Brødrene Fanebust sier noen ord.
Har danser de fem første guttene Tinku.
...og vi måtte selvsagt være med på dansen.
Åtte av de ni første barna på verdens høyestliggende barnehjem, Casa Himmebjerget.
Barna hadde ikke selv sett hjemmet eller rommene hvor de skulle bo. Her står de spente i kø for å slippe inn til rommet sitt, med sine medbragte saker i en ryggsekk på ryggen.
Guttene strålte fornøyde da de fikk se rommet sitt.
Gladere gutter har jeg sjelden sett...
På den øverste delen av tomta var det påbegynt et dagsenter. Dette blir heldigvis aldri en realitet. De 48 barna på barnehjemmet får hele stedet for seg selv. Her skal det bli en fotball-/basketballbane på sikt.
Utsikt fra guttenes soverom. Det påbegynte bygget skal bli kjøkken og spisesal med offisærers leilighet i andre etasje.
Guttenes studierom.
Barnehjemmet var over alle mine forventninger denne dagen, men guttenes glade ansikter betydde mye mer...
Jentenes soverom.
Gerd med en av jentene.
Trappeoppgangen som fortsatt ventet på rekkverket.
Modell over hele tomta, slik det en gang vil se ut når alt blir ferdig. Til nå er det kun det lengste bygget, med soverom, bad, oppholdsrom og studierom som er ferdig.
Utsikten mot Cerro Rico fra Casa Himmelbjerget.
Fasaden. Ingen tvil om arbeiderne og frelsesoffiserer hadde hatt dager og netter med hard jobbing de siste døgnene før vi troppet opp.

Den midlertidige matsalen.

To av jentene som fikk et nytt hjem denne dagen.

José Orlando ble mitt fadderbarn denne dagen, en skjønn 10 åring.
Etter vellykket åpning av Casa Himmebjerget ble det feiring og middag med frelsen.

Jeg sammen med Gerd Dahlin og den nye Majora på Casa Himmelbjerget, to viljesterke damer.

Sucre og Potosi

2010-10-19T14:05:00.001-07:00

Etter Cochabamba joinet Bjerga og Breivik resten av BFN i Sucre. Sucre er Bolivias hovedstad og er etter min mening en av de mest trivelige byene i Bolivia. La Ciudad Blanca, den hvite byen har fått navnet sitt for sine hvite bygninger i koloniansk stil.
Hostal Su Merced, hotellet vi bodde på som vi elsker for sine takterrasser.

Høyesterett er plassert i Sucre og Sucre har alltid vært den offisielle hovedstaden i Bolivia, selv om regjeringssete er blitt flyttet til La Paz. La Paz fungerer i praksis som hovedstad, noe som er fint for Evo Morales som ikke blir anerkjent som president i Sucre.
Parque Bolivar.

Fra Sucre busset vi til Potosi. Her besøkte vi dagsenteret Maria Christina. Senteret er oppkalt etter Bastes enke, Maria Christina, som var med på turen. Her hadde de stelt i stand en kjempefin fest.
Barna var svært imøtekommende, smilende og interesserte.
For meg var dette besøket litt spesielt. Paret som driver dette dagsenteret, Jacinto og Juana, har også ansvaret for byggingen av det nye barnehjemmet. I tillegg har de ansvar for frelsesarmeens kirke som har lokale i dagsenteret i tillegg til å ha to egne barn å ta seg av. At de hadde organisert en så flott fest var derfor litt overraskende. De har heldigvis hatt god hjelp fra Elise og fra noen av foreldrene de siste dagene. Selv sov de bare halvannen time natten i forveien.

Jacinto, som er faren til denne gutten, har tydeligvis ikke hatt nok tid til å leke med sønnen sin de siste to årene. Han var svært kontaktsøkende og fikk seg en ny venn.
Ingen fest uten kake i Bolivia.
Elise hadde hatt det travelt de siste dagene før vi kom på besøk. Her serverer hun kake til gjestene, men muffinsene hun selv hadde bakt, var bedre. :)
Kameramann og Boliviafamiliens PR-sjef, vikingbikeren Rune.
Rekkehus i Potosi.
Cerro Rico, "det rike fjellet" i bakgrunnen. Potosi var for 300 år siden den rikeste byen i Amerika pga dette fjellet. I dag er den en av de fattigste. Fjellet var en gang rikt på sølv, men det meste av dette er blitt hentet ut. Kolonistene selv fikk indianerne til å jobbe for seg i gruvene i Cerro Rico, for arbeidet var for hardt og tungt for kolonistene selv i 4000 moh. En del av rikdommen ble brukt til å bygge opp La Ciudad Blanca, Sucre, hvor kolonistene selv bosatte seg. Her er klimaet mye bedre. Mye av rikdommen ble også tatt med tilbake til Europa.

Cerro Rico rager over Potosi. I dag finnes det lite sølv igjen i fjellet, men fortsatt arbeider 10 000 mennesker her i gruvene hver dag. I dag er det mest tinn som blir hentet ut fra fjellet. Arbeidet er hardt og primitivt og levealderen på de som velger å arbeide her forkortes betydelig pga alt støvet fra gruvene som samler seg i lungene på arbeiderne. Det er en trist skjebne som venter, og dette rammer også mange barn i Potosi. Dersom en av foreldrene dør, er det ikke uvanlig at den andre forlater barna for å ta seg arbeid et annet sted, f.eks i Spania eller Argentina. Hvis barnet da ikke har noen slektninger som kan ta seg av det, ender det på gaten.

Elise har hatt mye å gjøre. Her bidrar hun med innkjøp av håndklær og toalettsaker til de nye barna som skal flytte inn på det nye barnehjemmet i Potosi.
Far, Bergitte, Trine og Hilde tok seg en tur inn i gruvene.
Her får man med seg mye av Potosis triste historie og et inntrykk av hverdagen til 10 000 gruvearbeidere.
På gangene i gruvene trilles tunge vogntog med bare menneskekraft og kraften fra kokablader...
El Tio, djevelen som arbeiderne ofrer til hver dag for at det må gå dem godt på arbeid.
Her ofres sigaretter, alkohol og kokablader.
Nedstigning langt inne i Cerro Rico.

Guiden fikk mye skrøyt for å gjøre turen interessant. Han kunne mye om Potosi og gruvenes historie.

Turistene får også prøve seg litt i det primitive arbeidet.

Vellykket gruvetur :)
Det kan være litt slitsomt å være på tur... Her på bussen på vei tilbake til Sucre.
Her var klimaet mye bedre, byen finere og luften lettere
Sightseeing i Sucre og på kirkegården. "Hovedgaten" i kirkegården.
Her var det ikke vanskelig å se forskjell på hvor fattig og rik var begravd. Mer velstående familier hadde egne familiegraver som tydelig har kostet penger.
En av mange familiegraver.
Gravsted for middelklassen
...og for underklassen.
Tydelig at det er de mindre velstående som er begravd her.
Siste middagen for far, Bergitte og Trine før de dro hjemover. Her er far med Gerd, Kaare, Håkon, Christina og Margit. Margit skal også bo og jobbe på barnehjemmet i Potosi noen uker etter at vi andre har reist til Norge.
En fin kveld med god mat og i godt selskap.
Marcelo, eier av restauranten. Han var også en god venn av Baste. Her sammen med Siw.
Marcelo er veldig glad i og flink til å synge. Han tok oss med på karaoke.
Hans Olav er flink til å svinge både seg selv og andre.
Etter to uker i Bolivia reiste far, Bergitte og Trine hjemover. Det har vært to veldig kjekke uker og det ble litt trist da de reiste. Jeg håper Bolivia har innfridd forventningene og at den første Boliviaturen ikke blir den siste :)

Bjerga og Breivik i Cochabamba

2010-10-13T21:57:00.001-07:00

Etter en uke i La Paz sammen med BFN og faddere, dro far, Bergitte, Trine og jeg til Cochabamba.
Første dagen i Cochabamba gikk med til å ta med jentene på Evangelina Booth med ut. Vi dro til et basseng utenfor byen. Været var ikke med oss denne dagen heller. Det var overskyet og kjølig, vannet i bassenget var kaldt og vi var alle forkjølet etter en uke i La Paz. Dette gjorde ingenting for jentene, de storkoste seg hele dagen.
Det var et fint sted Majora hadde bestilt til oss. Her var basseng, fotballbane, volleyballbane og basketbane. Tio Arve var en ivrig volleyballspiller.
Jentenes hverdag består i rutiner: lekselesning, plikter på hjemmet, skole og faste måltider. Møter i kirken er også fast aktivitet to ganger i uka. Akkurt denne dagen var en søndag og jeg var veldig positivt overrasket over at vi fikk ta med jentene ut hele dagen. Majora har bare et par mnd igjen av oppholdet sitt på Evangelina og vil gjøre den siste tiden til en bra tid for jentene. Det var tross alt ikke hver dag jeg og familien min var her i Cbba heller :)
Det er herlig å se jentene utenfor barnehjemmet. En hel dag helt fri, der de kan gjøre hva de vil...
Claudia og Dina. Dina har vært frivillig på Evangelina Booth i fem måneder og skal være der i syv måneder til.
Belen, en av de yngste jentene på hjemmet. Hun er seks år og kom til barnehjemmet for et år siden. Da var hun underernært og hadde ikke språk. Hun er en av dem som ikke har noen slektninger å reise til i helger og ferier. Hun har lært mye det siste året og snakker nå veldig bra, men hun går fortsatt i spesialskole. En herlig jente som gjorde sterke inntrykk i dag.
Jentene lot seg ikke stoppe av kaldt vær, vann og vind. De storkoste seg i bassenget.
Erica hadde hodet like mye under vann som over.
Vi hadde med litt badeleker til jentene. De forsto ikke helt det med å spytte i maska...

Bergitte ble godt tatt i mot av jentene og fikk seg mange venninner.
Trine fant seg en baby. Babyen til Tia Sandra og Tio Edwin smeltet Trine sitt hjerte.
Bergitte vr litt vanskelig å få ut i det kalde vannet. Jentene løste problemet med å tre en badering over hodet på henne og svømme henne ut fra kanten av bassenget.

Tia Kjerstin spanderte is denne dagen. Jentene var veldig takknemlige. :)

Gracias y saludos a Tia Kjerstin! :)
Carlos, sønnen til Tia Sandra og Tio Edwin.
Tio Arve og Belen. Tia Sandra hadde med mat til alle og tre av jentene hadde bakt sjokoladekake i bakeriet som de delte med oss. En av de få gode, bolivianske kakene.
Gladys og jeg.
En av løsbikkjene på stedet.
Hele gjengen.
Tvillingene på hjemmet, Esther Helena og Esther Maria. To oppegående, imøtekommende og ressurssterke jenter.
"Que bonita tu hermana!" Aldri før hadde hverken Majora eller jentene sett en så ung og så blond gringita.
Det var godt å komme noen meter ned, både mtp luft, temperatur og humør. Trine fikk kjenne sola på Altiplano på kroppen.
En tidlig morgen dro vi til flyplassen. Der møtte vi Toni som tok oss med til Saltørkenen i et småfly.
En kjempefin, men litt lang flytur. Et veldig interessant sted. Jeg var der i fjor også sammen med Tonje, da på jeeptur. Det var interessant å se alt ovenfra og få et inntrykk av hvor gedigen saltørkenen er.
Flyet :)
At vi ankom Saltørkenen med fly og ikke med jeep, gjør oss ikke til mindre turister. Slike bilder hører med :P
Isla de pescadores, en kaktusøy midt i saltørkenen. Øya er i vulkanstein, dekket med koraller og kaktuser. Verdt et besøk.

Trine i "strandkanten".
Korallbue.
Tan fuerte! :P

Kaktusene vokser 1 meter per 100 år.

Ready to take off!

Vulkanøy.
Morgenen etter dro vi til Cristo de la Concordia. Her med utsikt over Cochabamba.
El teleferico.
Kristusstatuen i Cochabamba er faktisk den høyeste i verden. Den rager 34,2 m over pidestallen og er plassert 2840 moh.

Bergitte på Plaza Colon i Cochabamba, en av hovedplazaene i byen.
Vi dro også til Siw sitt barnehjem, Corazon Grande en dag.
Her fikk vi lunsj og vi fikk hilse på jentene. Bergitte fikk en ny venninne, Janeth.

Lekeplassen utenfor barnehjemmet.

Carla, direktøren tok oss med på omvisning rundt på barnehjemmet. Her er hun med Patricia.
Bergitte sammen med noen av jentene.
Utearealet sett fra terrassen på det nye bygget, Casa Finlandia.
Tid for å ta farvel.
Et siste stikk-innom-besøk og farvel med Evangelina jentene. Lizeth og Aida med klesvasken sin.
Alle jentene på hjemmet har plikter. Her er Claudia på kjøkkenet og hjelper Tia Maria med matlagingen.
Carol tar oppvasken.
Tia Maria har full kontroll på kjøkkenet. Her har hun vært i mange år, men nå tenker hun på å pensjonere seg snart.
Malu og Mariana på "jobb" i snack baren. Seks av jentene på barnehjemmet driver en snack bar på det ene hjørnet av hjemmet. De selger bakervarer som de selv har laget i bakeriet. De handler også inn drikke, lærer seg å føre regnskap og å drive butikk. Jeg har virkelig sansen for det disse jentene gjør og alt de lærer. Majora skal ha mye av æren for de ressurssterke jentene som bor her.
Bergitte prøvde en empanada fra bakeriet. Den falt i smak.
Leksetid. Og farveltid. Dette er det verste med å reise fra Cochabamba. Vi sier ikke farvel, men "Nos vemos" - vi sees. Og i mellomtiden skrives vi :)

Fest på Viacha

2010-10-13T05:35:00.000-07:00

Viacha er et guttehjem som ligger på Altiplano utenfor La Paz. Her bor omtrent 50 gutter som vi skulle vi tilbringe vår siste dag i La Paz sammen med.
Hilde er en av fadderne som er med Boliviafamilien på tur. Før hun dro hjemmefra startet hun en kronerulling på jobben sin, Felleskjøpet. Dette fikk uante, men svært positive konsekvenser, og de som fikk nytte og glede av dette, var guttene på Viacha.

Bergitte fant raskt tonen med 18 år eldre Gloria. Hun er oppvokst på BFN første barnehjem, Evangelina Booth. Hun har utdannelse innen turisme, men studerer nå engelsk. Bergitte imponerte med sin engelsk, men trengte hjelp av Gloria til å kommunisere med guttene.

Lunsj sammen med de sjarmerende guttene. Vi nordmenn er vant til å spise mindre, men oftere. På dagsentrene og brnehjemmene her, får vi servert store porsjoner. Her endte det opp med at guttene spiste opp både kjøttet, kyllingen og desserten min, og alle var fornøyde med det :)
Gave til Bastes sønner og til Felleskjøpet-Hilde.
Denne dagen ble barnehjemmet utstyr med en mengde musikkinstrumenter. De som kunne stemme gitaret fikk litt å gjøre.
Denne gutten var den nyeste gutten på Viacha. Han heter Brayan og er fire år gammel. Han har blitt forlatt av foreldrene sine, men ser ut å ta seg til rette på Viacha. Et herlig og kontaktsøkende sjarmtroll.
På besøkene må vi selvsagt være med å svinge oss i dansen. Trinnene er ikke alltid så vanskelige, men utfordringen er stor nok i 4000 meters høyde.
Bergitte fikk seg også en dansepartner.
Etter lunsj fikk vi omvisning på barnehjemmet. Det meste så bra ut, bortsett fra kjøkkenet, som jo er en veldig viktig del av et barnehjem! Bolivia lider av vannmangel, og pga dette har Viacha kun vann et par timer per dag. Barnehjemmet har i tillegg til dette flere utfordringer med kjøkkenet som BFN fikk notert seg på prosjektlisten sin.
Hilde delte ut felleskjøpet-penner til alle barne, og capser til de voksne. Trenden ble å få signaturen til alle fadderne på armen sin.
Ballonglek. Man trenger ikke å kunne kommunisere for å leke sammen.
"Kan du skrive navnet ditt her?"

"Ta bilde av oss!"

Viacha musikkorps ble dannet den dagen.
Pantomime er en gjenganger i undeholdningen på barnehjemmene og dagsentrene.
Gustavo

Far fikk seg også en venn.

Mer dans. Her er det Arnfred og Elise som rikker på rockefoten.
Glade gutter.
Guttene viser stolt frem både soverommet sitt, sengen sin og signaturene på armen.
Fotballkamp mellom Norge og Bolivia er en gjenganger på besøkene til Viacha. Vi gikk dessverre glipp av denne fordi vi reiste til Cochabamba samme kveld. Kampen endte 2-1 til Viacha.
Elise sammen med noen av guttene.
Denne sklia hadde neppe vært lov i nærheten av noen barn i gode, trygge Norge. I Bolivia derimot, er det meste lov!

Dødsveien

2010-10-13T05:16:00.000-07:00

Noe av det første folk spør meg om når jeg sier jeg har vært i Bolivia, er om jeg har syklet dødsveien. Jeg har vært i Bolivia tre ganger før og aldri syklet dødsveien. Dødsveien er en vei som går fra La Paz og ned i jungelen utenfor La Paz som heter Coroico. Veien er smal og med bratte skråninger ned i jungelen. Ingen autovern her.
I 1998 var det en mann fra New Zealand som kom på at dette kunne bli big business, å sende turister på sykkel ned dødsveien. De aller fleste som hørte om dette trodde at mannen var gal. Men det viste seg raskt å være veldig populært og etter hvert har flere turoperatører begynt å tilby denne turen.
Noen menneskeliv har dessverre gått tapt siden begynnelsen på bølga. Vi tok sjansen, og vi overlevde alle mann ;)
Turen begynner på iskalde 4700 moh. Det snødde da vi stoppet bussen og begynte å kle oss for dagen. Her er Vikingbikeren, Rune på prøvetur. Til og med denne vikingen lot seg imponere av hvilket vær værgudene serverte oss denne dagen.
Far med fullt utstyr, klar for en nesten 7 mil lang sykkeltur ned til jungelen. Fra 4700 moh til 800 moh.
Øyvind og Håkon snart klar for nesten 5 timer på sykkelsetet.
Alltid positive Frode lot ikke smilet falme pga snø og uvær.
Det skal jeg innrømme at det gjorde derimot jeg. Her er jeg og Elise på toppen av løypa, før vi begynner å sykle. Etter hvert var det ikke mye igjen av mitt smil. Regn i La Paz er ikke hverdags utenom regntida, men vi fikk altså snø og regn hele denne dagen. Jeg var så kald at jeg var nesten på gråten de første timene. Jeg trodde ikke fingrene og tær.
Far sitt kamera druknet dessverre på innsiden av jakkelommen, så vi har ikke særlig mange bilder fra selve sykkelturen. Etter ca tre timer kunne jeg faktisk kjenne tærne mine igjen. Da begynte turen å bli kjekk, tross at jeg hadde vært gjennomvåt fra begynnelsen av.
Vel nede i jungelen fikk vi bade i elva, dusje oss og lunsje. Her fikk vi også sett og hilset på noen jungeldyr.
Herr Nilson kom for å hilse på :)

Vi hadde blitt fortalt at vi skulle kjøre en annen vei tilbake til La Paz. Under lunsjen ble det røpet at vi faktisk skulle kjøre samme vei opp igjen. Det tok like lang tid å kjøre opp igjen som å renne ned på sykkel og det var vel så ille.
Etter en kort stund var vi omgitt av tåke og skyer, og vi så heldigvis ikke hvor langt ned skråningene gikk. Vi ble fortalt at på de verste stedene var det omkring 700 meter...
Hele veien opp satt guiden i tillegg og fortalte om alle ulykkene langs veien.

Det var dødsveien. En lang og hard dag. Joda, det var gøy, men været gjorde det til en hardere dag enn det burde vært. Dødsveien, been there, done that! :)

Lang dag på Altiplano

2010-10-08T21:52:00.000-07:00

Dag nr 3 i La Paz området gikk med til å besøke Lacaya og Tihuanacu, to dagsenter langt ute på Altiplano som også var nye for meg. Det interessante med besøkene her oppe, er det er mange av barna (og foreldrene) som ikke kan spansk, men som kun snakker indianerspråket aymara.
Alt som sies må derfor sies på både spansk, aymara og norsk.
Dans på 4000 m høyde.
Det er ingen sjeldenhet at også fadderne får gaver når vi kommer på besøk. Her fikk vi skjerf og luer i varmen. :)
Ximena, fadderbanrnet til Elise og en gutt.
Far ble invitert opp til dans.

Etter alle opptredener og program kom takknemlige foreldre med mat til oss. Råtne, og svarte poteter som de har båret på i mange timer rullet de ut på langbordet. De færreste tør å smale på noe sånt.
Hans Olav er et unntak.
En av cholitamødrene med tørkleet fullt av poteter.
Her deler hun villig av maten sin.

Ximena og Elises andre møte.
En smilende jente som var veldig gla for å se fadderen sin igjen.
Elise med Ximena og familien.
Etter en lang kjøretur og mye om og men, så kom vi fram til Tihuanacu hvor vi fikk en varm velkomst. Denne dansen var skikkelig stilig, jentene forandret farge på skjørtene under dansen.
Brit fikk seg en snurr på fødselsdagen sin :)
Alle gjestene fikk gaver. Her er alle mannfolka med sine boliviaminner.
Folkene på Altiplano er kjent for å være mer reserverte enn andre steder i Bolivia. Dette stemte ikke med mitt inntrykk denne dagen. Livlige og ivrige unger tok i mot oss på Tihuanacu.

Orden og hygiene må det være på et stort dagsenter. :)

Titicacasjøen, Copacabana, Isla del Sol og Islas Flotantes

2010-10-07T21:53:00.002-07:00

Fra La Paz tok vi buss til verdens høyestliggende navigerbare innsjø, Titicacasjøen. På veien stoppet vi ved Thor Heyerdahlmuseet. Far fikk selvfølgelig kjøpt seg en sivbåt som souvenir.

Lama i vannkanten.
Til tross for at Bolivia ikke har noen kystlinje, har de faktisk en marine. Den ligger ved Titicacasjøen som grenser til Peru.
Katedralen i Copacabana. En stor og mektig katedral med mye utsmykninger. Utenfor sitter mange fattige tiggere... Kontrastene er kvalmende.
En av gatene i Copacabana.

Elektrikeren fikk låne kameraet mitt litt...
I turistgaten får man kjøpt det meste av souvenirer.
Interessante lampeløsninger på en av restaurantene i Copacabana.En times båttur og så er vi fremme ved Isla del Sol.
Hilde i vinden
Christina og Håkon
Vel framme ved Soløya måtte jeg i vannet. Nei, det var ikke varmt, men friskt :)
...og godt å komme på land igjen også.
Soløya er full av esler som må bære vann,mat, materialer og annet opp de bratte skråningene og til toppen av øya hvor det meste befinner seg.
Pakkesler
Etter en shoppingrunde av varme alpakkaplagg hos de lokale cholitaene endte vi på en terrasse for å se solnedgangen. Ikke en veldig spesiell solnedgang, men litt spesielt i kulden og i 4000 moh.
Ved terrassekanten...
...vet vi å kose oss :)
Far og Bergitte under stjernene.
Kvelden endte for de fleste med middag på hostellet.
Nedturen neste morgen.
På skiltet over døren står det faktisk "internet". Der som ingen skulle tru at internett kunne bu...
Vel nede fra den bratte øya. En sjarmerende øy hvor det har skjedd mye de siste årene. Snart bygges det hoteller over hele øya. Da får vi finne et annet sted å reise til. Litt av sjarmen er det primitive og enkle livet som indianerne lever her.
Sliten far og datter på vei tilbake til Copacabana. Høyden er ikke bare-bare å takle for nordmenn som er vant til å bo nær havnivå...
Vi gjorde en stopp på Islas Flotantes. Det var ikke de ekte sivøyene som ligger på Peru-siden, men en interessant kopi som ga et inntrykk av livet på sivøyene.
Disse øyene fløt derimot ved hjelp av flasker og treplanker i stedet for jord og siv. :P
Et lokalt jomfru Maria alter.
Bergitte og Islas Flotantes.
Utslitte turister vel tilbake i Copacabana, venter på bussen til La Paz.
Copacabana
La Paz

5 pcer

2010-10-07T21:53:00.001-07:00

Vi var så heldige å få med oss fem pcer fra Halliburton. Det er han godeste Ole Øvestad som ordnet dette. Det er bærbare pcer som er i god stand og vi får ta med oss disse til noen som virkelig trenger dem. :)

Den første pcen fikk Carolina på 13 år. Hun går på dagsenteret Huayra Khasa i Cochabamba. Her har hun gått siden hun var liten. Det er en pliktoppfyllende jente som gjør det bra på skolen. Hun kommer fra en fattig familie, og offisærene på dagsenteret så at pcen ville komme godt med til hennes skolegang.
Det var en takknemlig jente som forlot dagsenteret med et stort smil om munnen denne dagen.
Med pcen i den ene hånda og bibelen i den andre...

Dagsenteret El Tejar i La Paz mottok 2 pcer. De skal være tilgjengelige for alle barna på dagsenteret som ønsker å lære seg å bruke pc. Det vil i første omgang være for de eldste barna.

Majoren ba alle de eldste barna som trodde at de ville ha nytte av pcene om å komme opp på podiet og da satt det ikke mange barn igjen i salen...

Gerson Nina er navnet på denne gutten. Han går på dagsenteret Achachicala i La Paz. Den fjerde pcen ble gitt til han og det var ingen grenser for hans takknemlighet.
Tre ganger etter dette øyeblikket kom han bort og takket og klemte meg.

Denne jenta gjorde virkelig inntrykk. Hun mottok den siste pcen. Hun kommer fra Sucre, hovedstaden i Bolivia. Hun er 18 år og hører til på dagsenteret Batallon Colorados. Hennes lillesøster på 10 år går også på dagsenteret. Hun går siste året på videregående skole og ønsker å studere videre etterpå.
Hun bor sammen med lillesøster på 10 år, storebror på 19 år og far. Vi fikk være med på besøk hjem til henne. Det var ikke store greiene. Søskenflokken på tre delte rommet i andre etasje, mens far sov nede i kjøkken og oppholdsrom. Faren er dessuten syk og ikke skikket til å ta seg av barna sine. Broren vil forsøke å få han innlagt på psykiatrisk sykehus, men det er en tidkrevende og kostbar prosess.
Hun ble så gla for pcen at hun ikke klarte å holde tårene inne.
I tillegg til pc, ble hun lovet videre støtte fra BFN dersom hun velger å studere.
Det var en rørt, glad og takknemlig jente vi forlot den dagen. :)

Slike overleveringer får meg litt til å tenke på hvor mye vi har, hvor mye for mye vi har og hvilken stor glede det er å få dele med seg! Tusen takk til Halliburton og til Ole! Det gav oss på turen mange gode øyeblikk, men det gav enda flere barn i Bolivia store gaver og hjelpemidler.

Refugio de Amor, El Tejar og Achachicala

2010-10-07T21:36:00.000-07:00

Innlegg nr 100 på min blogg handler om de første besøkene i La Paz for BFN i år, og det første møtet med Bolivia for min far, lillesøster og venninne. Det første besøket var i barnehagen Refugio del Amor. Sjarmtroll oppkledd i sjarmerende folkedrakter danset og sang for oss.

Sjarmøren bak hun i lilla vinket hele tiden mens vi var der. Ingen visste helt hvem han vinket til, så det tok litt tid før vi vinket tilbake, men når vi endelig gjorde det, var gleden stor.

Halve familien Bjerga utenfor dagsenteret El Tejar i La Paz.
Spente gjester.
På Achachicala fremførte guttene min favoritt folkedans fra Bolivia, Tinku. Disse guttene satt på rekka bak meg og kastet konfetti i håret mitt hele tiden.

Denne nydelige jenta kom med blomster til meg :)

En lang dag for Bergitte med besøk på tre dagsenter. Forhåpentligvis gjorde det inntrykk.
Et imponerende fint rom for de minste. En del av rommet var laget som en to etasjes lekehytte. Her kunne Bergitte ha vært lenge.
I forste etasje var kjokkenet og i andre etasje var soverom hvor barna hviler etter lunsj.
God orden! Hyller med navn, vaskeklut og tannborste til hvert enkelt barn. Hygiene er viktig!
Avskjed med noen av de elsdte barna.
...og avskjed med kokkene. Disse to damene lager hver dag mat til 300 barn paa dagsenteret. Buenas cocineras!
"Chau padrinos!"

"Somos el futuro del mundo"

2010-10-06T21:05:00.000-07:00

Disse jentene på dette barnehjemmet er det som synger sangen som jeg har blitt så gla i.
Varm velkomst for Bastes sønner, venner og faddere.
Sammen med jentene tok vi buss til Taquiñaparken, hvor jentene opptrådte med sang og dans.

Dans av noen av de eldste jentene
Lizeth og Elise

Vet ikke hvem som satte mest pris på denne, vi eller ungene...?
Lille Belen, litt sjenert når kamerat dukker opp.
Claudia
Majora Leonora Vargas, en respektert og flott dame med stort hjerte for barna. Hun blir pensjonert nå til jul, noe som er veldig trist. Det blir vanskelig å fylle i hennes spor med like god kontroll og omsorg for barna.
Carolina med sin helado.
Det er stas med faddere på besøk og jentene på Evangelina Booth er ikke vanskelige å bli kjent med. Imøtekommende og tekknemlige jenter.
Gerd med en av jentene.
Lizeth og meg
Yomara og Malu

Gerd er i Bolivia for tredje gang. Her med to av jentene.

Vi var litt uheldige som ikke fikk med oss sola denne dagen. Jentene lot seg ikke stoppe av dette, men vi nordmenn syntes det var kaldt oppe i parken som ligger oppe i en av fjellsidene i Cochabamba.

Bjerga og Breivik i La Paz

2010-10-04T21:45:00.000-07:00

Etter en fin dag med Evangelinajentene i Taquiñaparken, dro jeg til La Paz sammen kveld. Det var et dramatisk klimaskifte. Fra 25-28 pluss grader i Cochbamba, landet jeg i La Paz til 3 grader og snø. Våt snø. Jeg fikk paraply da jeg kom ut av flyet!

Etter noen timer venting på flyplassen, kom far, lillesøster Bergitte og venninna mi, Trine. De ankom La Paz en uheldig sen lørdagskveld. Litt mye om og men for å finne en god og sikker taxi ned til byen. Nede i byen var det helgenfeiring uten måte... Vi ble sittende fast i taxien en stund, men uten mye drama kom vi oss fram og i seng på hotellet. Med vinduer ut til gaten, sovnet vi ikke før musikken tok slutt, rundt 04.30.
Neste dag oppdaget vi at feiringen ikke var over. Denne bilen er pyntet til ære for helgenfeiringen.
Turisten (og elektriker) Arve Bjerga tok raskt over kameraet mitt. Resultatet presenteres i denne posten...
Koka må man ha første dagen i La Paz. Alt for å unngå høydesyken. Noe som dessverre ikke var helt vellykket, da Bergitte etter kort tid var tydelig påvirket av høyden og kastet opp flere ganger i løpet av dagen. Høydesykepiller, kokadrops og kokate ble inntatt og om kvelden hadde hun hentet seg inn igjen. Heldigvis. Det ble en tøff start på Boliviaeventyret.
Når det er fest, så tar man fram sine flotteste tallerker...
...og henger dem opp i gata...
Souvenirgata
En av byens mange overfylte boder.
La Paz har virkelig tatt seg opp i løpet av de siste årene! Hovedgata i La Paz.
Broen over seks-felts veien var ikke her da jeg kom til La Paz første gang i 2007. Da så vi oss om til begge sider, holdt pusten og løp...

Et forsøk på et kokasmil
Pruting på gang
Plaza Murillo med parlamentsbygningen.

En av de få, virkelig fine stedene i La Paz.
Skopusser
Her sto en flokk med politi. Da vi kom med kamera, forsvant de til alle kanter. Bare en sto villig igjen.
Plaza Murillo er overfylt av duer. Mating av disse blir da en turistattraksjon.
Fine Trine og duene.
Parlamentsbygget
Lunsj på Dumbo. Far lot seg fascinere av de flotte, vemmelige kakene i disken. De er glad i farger og sukker, disse bolivianerne.
Papas fritas y hamburguesa sin ensalada, por favor. Vi begynner litt forsiktig...
På vei til fotballkamp mellom Bolivar fra La Paz og Wilsterman fra Cochabamba. Vi valgte å heie på Bolivar denne gang.
En ivrig og en litt slakk supporter som sovnet i fanget til faren kort tid etter bildet ble tatt.
En veldig fin aktivitet for oss alle første dagen i La Paz, ca 3600 moh. Sitte stille og observere publikum og ting som skjer på tribunen er nesten like spennende som det som skjer på banen. En fascinerende sport. 11 mindre smarte fotballspillere på hvert lag (det er en kjent sak i Bolivia), en bane og en ball. Vips, så er det underholdning for 20 000 mennesker en søndag ettermiddag.
Stadion i La Paz tar 50 000 tilskuere.

Et skolekorps sørget for å lage liv under kampen og i pausen.

Etter kampen gikk vi på favorittkaféen, Alexander Coffee, før vi møtte BFN på hotellet for middag.

Pescadores en Chapare

2010-10-04T21:12:00.000-07:00

En jungeltur til Chapare hører som regel med når en først er i Cochabamba. Denne gang var aktivitetsplanen tilpasset enhver. Jeg valgte å bli med på fisketur i elva sammen med Major Samuel Flore, den tøffeste Frelsesarmeduden i Bolivia. Han skulle lære oss å fiske på boliviansk vis.
Dette er lunsjen som vi kunne glede oss til etter fisketuren, en diger Surubí. Lunsjen var altså allerede reddet.
Broren til Samuel demonstrerer hvordan vi fisker med nett i elva.
Og fisk fikk vi :)
Tid for los gringos å prøve fiskelykken.
Ikke dårlig kast, men kastet ga dessverre ingen fisk...
Fisking med stang. Nei, det fantes ikke krokodiller eller piraja akkurat her...
Der røyk senen...
Ekte jungelmenn kastet garnet fra båtene mens de rant nedover elva.
Samuel med machete og fiskegarn. Født og oppvokst i Chapare, uten tvil.
Hans Olav, meg og stor trestamme.
Snart lunsj
Huset til Samuel og familien. De bor i Cochabamba, men har dete huset i Chapare.
En pause i hengekøya etter mye sol og vann.

BFN i cbba

2010-09-30T15:29:00.000-07:00

Så kom Boliviafamilien med familie, venner og faddere. Det betyr innholdsrike dager med besøk på barnehjem og dagsentere, mye mat, dans og underholdning fra barna, sosiale kvelder og nye bekjentskaper. Det er alltid interessant å reise i en gruppe, noe som byr på noen frustrasjoner, men mest gleder. Denne gang blir vi en stor gruppe, 19 stk i alt.

Fest på Corazon Grande og åpning av det nye huset "Casa Finlandia". En av jentene foran det norske, bolivianske og det finske flagget.
Prinsesseunderholdning. Gjett om de svingte seg i dansen!
Det er ikke bare-bare når los padrinos kommer på besøk.
Dans fra Tarija
Prinsessa, Luciana. Denne fireåringen er en skikkelig skarp prinsesse som har god husk, snakker godt for seg og kn mye. Hun er en v få som kan noen setninger på engelsk.
De to frivillige på Corazon Grande, Marion og Nadine.
Etter festen dro Elise til Potosi. Planen er at hun skal jobbe der noen måneder. I verdens høyesteliggende by. Ikke akkurat verdens navle... En siste cafecito på terminalen før et trist farvel. Legg merke til at vi kun bestilte en ting, men fikk tre kopper hver...
Besøk på dagsenteret, La Roca.
Det er ikke bare barna som må danse, gjestene må vrikke på hoftene de også.
Her møtte jeg lille Matheo. Han er fadderbarnet til mine tremenninger, Morten og Øyvind.
"Kan jeg få ta bilde med deg, madrina?"
Feiring av åpningen av nytt bygg på Ushpa Ushpa med ivrig tinkudans.
Tinku er min favorittdans av bolivianske folkedanser. Kostymene er mer enn halve opplevelsen.
Takketaler fra alle parter er fast innslag ved hvert besøk.
Underholdning på dagsenteret, Huayra Khasa.
Spanske, fjonge fruer :)

Snart er det tid for en liten hvil for de aller minste.

Det er slitsomt med så mye oppmerksomhet fra alle disse fadderne...
Disse jentene spurte etter Anna, som jeg bodde med i Bolivia i 2008. Hun jobbet som frivillig på Huayra Khasa. Herlige jenter.
...og skjønne gutter.
Velkomstdans på Parotani.

Cholitadans
Etter en stund i dansen ble babyene (dukkene) overtatt av guttene. Ikke like heldig, men meget underholdende!
Gaveutdeling og takketaler.
Cholitaer i de bolivianske fargene.
Dette er Erick, faddergutten til mor. Ved første møte denne dagen var han meget sjenert og det var såvidt jeg fikk til en kort samtale før han takket for fotballen og klokka og løp avsted.
Lek og underholdning for de små, trening for de store.

Litt lek for de store også...
Etter en liten stund sammen med kameratene, var de alle klar for en fotbllkamp. Erick hadde fått på seg klokka og viste den stolt og villig frem.
Erick and friends, snart på vei til fotballkamp :)
Jeg fikk etter hvert mange takk, mange klemmer og spørsmål om når jeg ville komme igjen... :)

Tunari

2010-09-28T16:17:00.000-07:00

Dagen etter middagen med Gladys, kastet Elise, Gloria og jeg oss på en impulsiv ekspedisjon til det høyeste fjellet i Cochabamba, Tunari. Marion, Nadine og Rakel hadde planlagt turen. Kl 05 sto vi opp og begynte reisen opp til Tunari på 5050 moh.
Alpakka i høylandskapet
Step by step med høy puls og tung pust. Sorochi pill (høydesyketablett) inntatt på forhånd og ivrg tygging av kokablader begynte allerede nå.
Marion, Elise og Gloria.
Estoy listo ;)
Det skyet veldig til og temperaturen fikk oss til å innse at vi kanskje kunne ha drøyet ekspedisjonen noen timer... Vi så jo faktisk ikke toppen.
Første rastepause.
Vi var uten guide og hadde kun en veibeskrivelse fra ei som har gått der for mange år siden. Veibeskrivelsen begynte bra, men det som skulle ha vært det andre vannet, så ut til å ha tørket ut...
Vi prøvde flere veier og ble egentlig aldri enige med oss selv eller veibeskrivelsen, men vi var hele tiden enige om at det var herlig å være på tur i den friske fjellufta, langt borte fra Cochabambas forurensede luft.
Jeg og Elise på en topp.
Gloria
Magic mountains
Den som ler sist, ler best. Og det er den som tygger koka ;)
Pust og pes i bakken
Pga tåke og skyer, mangel på kart og guide, innrømmer jeg at vi egentlig aldri helt visste hvor vi var. Men vi gikk opp mot den nærmeste toppen vi skimtet. Da vi kom ned spurte vi sjåføren om hvilken topp som var Tunari, og han pekte på nettopp den toppen vi hadde klatret på. Gjett om det var en fornøyd jentegjeng på vei hjem?! :)
Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu... Nesten 5000 moh...

Tilbake i "gamlelandet"

2010-09-27T20:24:00.000-07:00

Bolivia er ikke helt det samme som da jeg besøkte det for snart fire år siden. Mye har forandret seg, og det kan se ut som økonomien har forbedret seg. Trafikken vil jeg påstå er tryggere, til tross for at de nye overgangsfeltene ikke har noen funksjon. Her er det: følg med når lyset blir rødt for bilene, så kan du løpe over her...

Byene vokser og folk ser ut til å ha mer. Kokaen og narkotikaen ser ut til å ha "skylden".

Bildet over er tatt fra busstasjonen i La Paz. Oppslagstavlen til venstre for døra er ikke nok til å huse alle som er savnet. Vinduene og veggene er tatt i bruk.

Tilbake i Cochabamba fikk jeg og Elise litt rydde- og vaksemani. Vi tok oss ut og bad en taxi om å kjøre oss til et sted der vi kunne kaste søppelet. Selveste søppeldynga. Der var alt fra flasker og poser til dekk og skaller av storfe. Området var stort og det så ikke ut til at det var mange ansatte der. Jeg drømte meg vekk til en samtale på tomannshånd med Evo Morales om resirkulering og global oppvarming.
Denne var som et plaster på såret...
Bortsett fra slike bekymringer, har vi hatt gode øyeblikk med barna på både Corazon Grande og Evangelina Booth. Her fra en lunsj med jentene på Corazon Grande.
Rune Monstad, "The Viking Biker", var med å bygge Corazon Grande. Nå kom han igjen på besøk og jentene ser ikke ut til å få nok av han :)
Marion og Soledad. Marion har sammen med Nadine jobbet som frivillig på Corazon Grande. Disse jentene er imponerende dyktig eog kreative.
Eivind var her sammen med Boliviafamilien for to år siden, og Luciana dro raskt kjennskap på kameraten sin da han kom igjen i år.
Elise og Vanja.
Nadine og Belen. Det er ikke alle som er like glad i å spise grønnsaker. Noen ganger tar det litt tid med måltidene.
Salon de Belleza. "Kan vi flette deg, tia?"
Janeth, Jenny og meg.

Selvsagt har jeg også besøkt jentene på Evangelina Booth, et par-tre ganger. På vei til skolen.
Los deberes (pliktene) som må bli gjort før det er tid for å gå til skolen.
Tania

Marion og Nadine inviterte Elise og meg, sammen med verdens beste spansklærer, Gladys, på middag. De overrasket med sine kokkekunnskaper og tysk middag. De er nemlig opprinnelig fra Tyskland, men bor i Norge. Veldig godt og en veldig koselig kveld.

Eventyr i Chile

2010-09-24T07:28:00.000-07:00

En natt på buss og 15 timer med fly og venting på flyplasser var prisen å betale for å reise rimelig til Santiago de Chile. Flyturen tar vanligvis tre timer, så vi skjønte at vi hadde blitt lurt da flere fly med ledige seter gikk til Santiago. Men ventingen var verdt det. I Santiago var luften frisk og kjolig. Noe annet enn der vi kom fra, megaforurensede Cochabamba.

Vi tok en taxi til stedet hvor Mathias bor. Mathias er fra Concepción i Chile, men bor og jobber i Santiago. Han har bodd to aar i England. Tonje og jeg motte han i desember i fjor i Brasil, da var han paa vei tilbake til Chile. Vi surfet sammen og utvekslet mailadresser.
Da jeg skrev til Mathias at vi hadde lyst aa reise til Chile, fikk vi invitasjon til aa bo hos han og familien. Verdens mest gjestfrie familie!! Alle som kjenner familien til Mathias, kaller dem for ambassaden av Concepción, fordi det kommer alltid gjester og overnatter der. I tillegg har mathias venner fra Europa som kommer på besøk titt og ofte.

Frokost paa terrassen i norsk vaartemperatur. Veldig godt forsteinntrykk av Santiago der vi saavidt kunne skimte mektige fjell og sno bak hoye bygninger.
Jepp, det stemmer. Og enda bedre: Mathias bor i gata som heter Noruega! :) Hele området var fullt av Skandinaviske navn på gatene.
Vi ankom Chile paa selveste nasjonaldagen. Som i Norge, er det mange chilenere som feirer dette natt til selveste dagen. Det gikk vi glipp av siden vi kom kl 02. Dagen etter var hele byen stengt og "alle" hadde reist ut av byen. Vi fikk en rundtur i en tom Santiago by, noe som var veldig effektivt.
De faa som var igjen i byen saa ut til aa vaere samlet paa "La Pijera", en sjarmerende sjappe.

The Main Plaza
Babygaucho. Nasjonaldrakten brukes ikke like mye som vi i Norge bruker vaar, men den brukes under opptredener og parader. Sjekk ut flagget som pryder panseret paa pappas bil.

Hvorfor smiler Elise?
Derfor!!! :)
En times kjoretur fra Santiago ligger Algarrobo. Mathias og familien eier en leilighet i San Alfonso del Mar, et leilighetsparadis like ved. Her er verdens største kunstige innsjø/basseng som er 1 km langt. Det var iskaldt sjøvann, men det så veldig fint ut :)
"Joda, det er fint her, men litt for kunstig", påstår Mathias.
Nei, det er ikke varmt der. Det ser slik ut, men d var omtrent Norge-temperatur i Chile. Første vårdag var den dagen da vi reiste hjem. Det var likevel skjønt med strand, vann, sjøluft og bølgebrus.
Chiles nasjonaldans, Cueca.

Louvre inneholder et oppvarmet basseng. Ellers var det mange andre aktiviteter å velge i.

Vi valgte joggetur paa stranda :)

Stranda ved Algarrobo. Sjarmerende lite sted, som lever av feriegjester.

Churros con Dulce de Leche

En gjeng av Mathias sine venner. Joda, de ble liksom litt vaare venner ogsaa, men vi forsto fint lite av hva de sa. Det var som aa komme til Bolivia forste gang. Da trodde jeg ogsaa at jeg kunne litt spansk. De har en helt egen slang og de snakker veldig fort...

Noen av dem kunne heldigvis litt engelsk, men man kan ikke ikke kommunisere, saa vi hadde en straalende kveld sammen. :)

Ice-breaker: kortspill

Etter en natt dro Mathias & co tilbake til Santiago. Ferie og fridager var over og de maatte tilbake paa jobb. Siden jeg og Elise er de heldigste i denne verden, fikk vi sove over enda en natt, for saa aa busse til Valparaiso dagen etter.

Valparaiso var noe helt annet enn Santiago. En stor og viktig havneby for Chile. Husene bak er bygget med blikk fra containere i havnen.

En jente i en fargerik by.

Det skjeve taarn i Valparaiso. Byen har opplevd flere sterke jordskjelv, og har ikke like bra infrastruktur som Santiago. Det siste jordskjelvet i februar gjorde heldigvis ikke store odeleggelser her. Dette taarnet har sine skavanker fra et jordskjelv i 1985.

Alle fine byer har et slikt hjørne...

Den engelske gaten

Faktisk så deltok vi på en guidet tur i Valparaiso. Vi innså da vi ankom at dette var en veldig stor by og vi visste ikke så mye om byen eller hva som var verdt å se. Det var et klokt valg, for vi fikk med oss mye av byen og vi lærte en hel del om Chile, Valparaiso, historie og kultur.

Valparaiso har mange hoyder og er kjent for sitt gondolsystem. Dette skulle vaere den lengste, hele 175 meter land.

Valparaiso

Turister

Statuer (husker ikke hva disse heter) fra Paaskeoya.

...som skulle gi energi naar vi tok paa den med venstrehaanda. Magisk...
Vi var bare saavidt innom Viñe del Mar, men det var et veldigt fint og frodig feriested med en lang strand. Her var mindre vind og ingen bolger, og det var faktisk lov til aa bade her. Men da rant tiden ut paa blomsterklokka og vi maatte dra tilbake til Santiago.

Tilbake i Santiago fikk vi oss en liten tur ut for å hilse på noen flere av Mathias' venner og vi fikk sett litt av Santiagos sjarmerende gatehjørner.
På "Liguria". Hele gjengen er ute til tross for at de har en ti timers arbeidsdag bak seg og en kommende neste dag. Et meget sosialt og gjestfritt folkeslag, er vårt inntrykk.

Vi visste virkelig ingenting om Chile før vi dro. Heldigvis snappet vi litt opp fra en nyhetssending på en av flyplassene vi ventet på vei ned. Vi var veldig heldige som fikk bo hos en chilensk familie, møte mange chilenere, spørre og grave, diskutere og lære. Spesielt interessant var det å høre om chileneres syn på krigen mellom Bolivia og Peru vs. Chile. Denne hadde jeg bare hørt om fra Bolivianere (som virker bitre på Chile etter dette) og fra Boliviavenner.
Chile var for ca 100 år siden det fattigste landet i Sør-Amerika ble vi fortalt. Det er kobberet i Atacama-ørkenen (stedet som det ble kriget om) som har gjort chile til det velstående samfunnet det er i dag. Likevel er forskjellene store. Vi fikk ikke sett så mye av dette denne gangen, men Mathias viste oss bilder fra lenger sør i Chile, hvor han har vært med i frivillig arbeid med å bygge hus til fattige familier.

Vi følte oss godt mottatt, trygge og litt hjemme i Chile. Det føles som om vi kunne ha vært i Europa, men som Mathias sier, så ligger landet omtrent 30 år bak Europa. Den katolske kirken står (som alle andre steder i Sør Amerika) veldig sterkt og regulerer lover og normer i landet til det mer konservative.

Alle eventyr har en slutt og vaart endte denne gang etter kun fire dager. Men denne ferien ga mersmak og jeg kan ikke se bort fra at jeg ikke reiser tilbake til Chile en dag. Chile har jo alt av landskap og aktivitetsmuligheter i tillegg til trivelige og vennlige mennesker.
Dessuten var det et laererikt opphold,
Gracias a Mathias! :)